I denne bildeserien følger Inger Smevoll og Mali Tøndel en tidligere rusmisbruker ved navn, Anita Henny Walstad, som forteller oss om det å være avhengig av rusmidler og hvordan dette påvirker livet ditt.
Fotoserien fikk prisen «Årets Historie» under mediefestivalen Kosmoliten 2017.
Folk tror at alle de som selger Sorgenfri er aktive rusmisbrukere, men det stemmer ikke.
Jeg selger Sorgenfri fordi jeg har vært narkoman, og nå er jeg under LAR (Legemiddel Assistert Rehabilitering). Jeg har vært med på LAR siden 2004, og vært rusfri stort sett hele tiden. Hasj har tiedligere vært akillesen min, men hodet mitt tåler det ikke. Én gang kan være nok, det er ikke sikkert at hodet til den som røyker tåler det.
For meg var det en del ting som skjedde i oppveksten, som jeg gjerne skulle vært foruten, og det bærer jeg med meg.
Da jeg ødela kneet mitt mens jeg spilte for Trondheimsørn, fikk jeg morfin. For første gang følte jeg meg fri slik som jeg gjør på fotballbanen, håndallbanen eller på trening. Morfin ga meg den beste følelsen. Angsten jeg hadde inni meg, den store sorte klumpen som var inni brystet mitt, forsvant.
De fleste som ruser seg har opplevd enten fysisk, psyksik eller seksuell mobbing, de har opplevd ett eller annet. Man våkner ikke en morgen og tenker ”Nei, jeg gir faen i advokatudtanningen også blir jeg narkoman istedenfor. Det ser kulere ut”.
Jeg har bipolar lidelse. I fjor fikk jeg meg jobb via en støttekontakt, men etter jeg hadde vært gjennom runden med intervju og alt det der, så kom rullegardina. Fullstenindig panikk, så jeg kunne ikke. Jeg er min egen sjef her på Sorgenfri, og jeg er stolt av den jobben jeg har.
Også ønsker jeg å kjøpe min egen leilighet. Det er ikke lenger en drøm, men et mål. På mandag skal jeg være med oppfølgeren min å skrive under på noen papirer. Et annet mål er å ikke såre søsteren min og tanteungene. Jeg utsetter dem ikke for at jeg havner ute på kjøret igjen, eller en begravelse.
Jeg brenner veldig for Sorgenfri. Det er derfor jeg legger ut bilder av meg selv med kjendiser. Når May Birtt Moser kjøper seg Sorgenfri, eller da Åge Aleksandersen sto og var selger mens jeg var borte, blir det litt ufaliggjort. Folk fikk bakoversveis da de så Åge med Sorgenfri. Men tenk litt på det, det kan faktisk skje hvem som helst, så slutt å dømme folk, og våg å bli kjent med dem.
«Det forbanna narkobladet!» sa en dame til meg. «Du, unnskyld, men det er lov å ha respekt for andre mennesker» sa jeg og gikk å satte meg tilbake på plassen min. Jeg har aldri sett noen med så stivt blikk etter den dagen, hun tørr ikke å se på meg et sekund heller.
Vi er ikke likedan, sorgenfriselgerne, vi er forskjellige hver og en. Noen kunne ha vært ledere av hotell, jeg kunne ha spilt fotball på høyt nivå, og flere gutter er råflinke med data og tekniske ting. Det er mange kreative folk, men som regel har de en diagnose som ADHD, ADD, bipolar, you name it, som har gjort ting vanskelig for dem.
Gjennom Sorgenfri jobben får jeg mye av det jeg trenger, for eksempel mye omsorg. Pappa jobbet borte 4-6 måneder i slengen når jeg var liten. Mamma hadde angst, hun mistet moren sin når hun var 9 år gammel. Jeg har gått rundt og vært redd for alt, men det er jeg ikke lengre.
Jeg har hørt folk si, «Nei men hun er ikke ruset så hun skal jo ikke selge Sorgenfri», enn å si det. Sånt tåler jeg ikke, jeg blir irritert. Hvem er det som setter seg ute hver dag hvis man har muligheter på en jobb. Jeg fikk jo en jobb i fjor jeg, men da kom rullegardinen.
Unger er unger, de vil prate så de spør meg «Hva gjør du?», og da svarer jeg «Jeg selger et blad, det er jobben min».
Men foreldrene er ofte litt sånn, nå stigmatiserer jeg litt, de som er litt bedre enn oss andre dødelige er liksom redd oss, litt sånn ”pest, vik fra meg”. Men det er heldigvis et fåtall. Det kan være 999 trivelige og 1 utrivelig, men det er sistnevnte man husker.
Noen vil ikke kjøpe fordi folk bruker pengene på dop, ja men skal de stjele pengene istedenfor? Skal de slå ned folk? Og det er jo et veldig bra produkt, det står veldig mye bra i bladet. Jeg forstår ikke det der altså, men det er vell uvitenhet tror jeg.
Det er mange unger som prater og smiler, også ser forelrene ofte litt morsk ut på vei oppover men jeg vinker til ungene og gjør meg til litt også smiler dem. Så snur foreldrene seg, også får jeg et smil fra dem óg. Ja, så da er jeg fornøyd med den.
